En pengetrykkmaskin dro ut i den vide verden. I stedet for brød og boller i et skjerf, pakket hun godt papir, blekk og alt annet hun trengte for å trykke penger. “Kanskje jeg møter noen som er fattige,” sa hun til seg selv.
Om kvelden ringte hun på den første døren hun kom til — det var en kjølig sommerkveld — og spurte: “God kveld! Har dere nok penger?”
En stemme bak den lukkede døren svarte: “Det har vi ikke…”
Så trykket hun hundre tusen og ga det til dem innenfor, for man skal alltid hjelpe de fattige.
“Har dere nok nå?”
Svar: “Det har vi ikke…”
Hun trykket hundre tusen til, og det hele gjentok seg.
“Og nå da?”
“Ikke ennå!”
Denne gangen trykket hun en million.
“?”
“Nei!”
Hundre millioner.
“Nå?”
“Nei!”
En milliard.
“Er det nok nå?”
“Nei, er du gal? Vi trenger enda mer! Og fort deg!”
Maskinen gikk bedrøvet av sted, uten noen følelse av å ha gjort noe godt. Men uansett hvor hun kom, hørte hun det samme: “Vi har ikke nok! Vi trenger mer!” Hun vandret i mange dager — hun visste ikke selv lenger hvor lenge hun hadde vært på veien. Hun besøkte kongelige palasser, forretningsmenn og kjøpmenn, men overalt hørte hun det samme: “Du skal trykke penger for oss fra morgen til kveld, tjuefire timer i døgnet, sju dager i uken, for vi trenger mer penger.” Det var ordene fra kongene og fyrstene som sved henne mest. Slike respekterte menn, og likevel ikke nok — det var sannelig ikke mye å skryte av.
Med tungt hjerte satte hun seg ned på en tørr stubbe ved utkanten av en skog. I nærheten rant en liten kilde. En mann på omtrent førti år kom bort for å drikke. Han hadde fillete klær med et tau knyttet rundt livet, og et langt, velstelt skjegg. Fra lommen stakk det frem en gammel Bibel og et stykke brød. Han så ut til å komme fra et eneboersted like i nærheten. Det var noe helt eget ved ham — i hver bevegelse var det tydelig at han var en mann av edel karakter. Han knelte ved kilden, øste opp vann i hendene og drakk.
Maskinen samlet mot og bestemte seg for å prøve lykken én gang til.
Lei og trett, men høflig, spurte hun: “God dag. Hvor mye penger skal jeg trykke for deg?”
Mannen svarte: “God dag. Jeg trenger ikke penger. Men tusen takk for tilbudet.”
Maskinen hadde alltid visst at slike mennesker fantes et sted i verden. Med ærbødighet trakk hun seg litt tilbake, smilte av lykke og sa stille inn i stillheten: “Endelig — noen som virkelig er rik.”